Sist helg var STriK`s soleklare ener på Hawaii for å svømme, sykle og løpe på de ikoniske veiene langs Queens K, Ali’i Drive og Palani Road. Vi har tatt en prat med Sindre, og her er hans RR fra konkurransen alle drømmer om å gjennomføre!
Jeg har gjort Ironman Hawaii! Litt uvirkelig. Det er det løpet som får mest oppmerksomhet og spalteplass i triathlonverden. Hver høst siden jeg startet med trathlon for 15 år siden har jeg lest i blader og på nettet om Ali’i Drive, Queen K Highway og the Kona Pier. Nå har jeg vært der! Jeg har svømt inn til piren, lagt igjen litervis med svette på Queen K og løfta hendene i været på Ali’i og hørt Mike Reilly si: Sindre, you are an Ironman!
Forresten tror jeg det var Paul Kaye som var speaker når jeg kom i mål og ikke Mike Reilly. Paul Kaye fra Sørafrika pleier å være speaker i Haugesund og når jeg kryssa mållinja ble jeg møtt med veldig norsk klingende «Heia, heia!» fra speaker.
Stemningen i Kona før Ironman er elektrisk. Vi kom dit en uke før løpet og da var det allerede fullt av trenings-junkies i aksjon ute i gatene og i sjøen. Hvis du drar til Playitas eller Club La Santa får du følelsen av å være omgitt av gjennomsunne, kroppsfikserte type-A «fitness freaks» som kan gi hvem som helst mindreverdigehtskomplekser. Vel, gang den følelsen med 10 så har du Kona første uka i oktober. Skummelt høy tetthet av middelaldrende menn med barberte legger og six-pack og damer med klorbleket hår og veldefinerte overarmsmuskler.
Dagen før løpet var jeg mer nervøs enn vanlig på grunn av all hypen og stemninga i Kona. Om morgenen på løpsdagen føltes imidlertid alt kjent og jeg fant den vanlige roen før start. Jeg var litt spent på svømmestarten da det var fellesstart i vannet med alle AG menn men det gikk veldig greit. Det var selvfølgelig mye folk, men de som starter i Kona har gjort et par triathlonløp før. Ikke noe stress eller knuffing, bare å finne sin rytme og plass i køen. Svømming uten våtdrakt var også veldig greit. 27 grader i vannet er som et innendørsbasseng og det føltes ikke veldig annerledes enn en vanlig triathlonsvømming med våtdrakt. Sikten var god og det ble tid til å se litt på småfisk og et par dykkere underveis. Jeg svømte litt konservativt og ble aldri sliten. Kom inn på piren og følte meg veldig sprek. Jeg kunne kanskje svømt litt hardere og spart et par minutter, men jeg vet ikke om det hadde vært en bedre løpsstrategi å bruke mer krefter på den første timen av løpet.
På sykkel bar det ut i lavaørkenen i retning Hawi. Denne løypa passer meg egentlig bra. Rullende med ca 1800m stigning og ingen bratte bakker. Løypa er beryktet for vind, men vi som har syklet mye på Jæren hadde ingenting å frykte fra vinden denne dagen i alle fall. Jeg så at andre sleit med sidevind men jeg hadde forventet mye verre og bare koste meg. Det eneste tidspunktet jeg ble plaget av vinden var de siste 20km med skikkelig motvind. Da begynte jeg å bli sliten og veldig varm.
Etter 12 mil hadde jeg regnet ut at jeg kunne komme under 5 timer og da var det skuffende å måtte gnage mot vinden på slutten og se at klokka gikk fra meg. Jeg var litt redd at drafting skulle være et problem men sidevind på lange strekk ordna nok opp i det. Siden jeg svømmer relativt dårlig får jeg ta igjen mange på sykkel. Det var en del grupper der ute, men jeg holdt større fart og det var ikke noe problem å avansere forbi. 5 timer gikk egentlig utrolig fort men på slutten var jeg glad for å komme av sykkelen. Varmen var da steget fra 25 til 30 grader og sola bakte fra klar himmel. Det var tett med drikkestasjoner i løypa og jeg fikk i meg godt med drikke men begynte til slutt å bli veldig kokt. Her må jeg skyte inn at på dager med sterk sol bør en ha solkrem under Stavanger tri-drakten. Jeg ble ganske solbrent på ryggen under de perforerte panelene og det hadde jeg ikke forventet.
De første 15 km på løpingen går på Ali’i drive med mye publikum og super stemning. Mye musikk, heiing og deilige hageslanger! Jeg gikk alle drikkestasjonene. Fikk i meg godt med drikke og prøvde å kjøle meg ned med kalde svamper og is. Holdt god fart de første 10-12 km men varmen var ubarmhjertig og sola bakte meg i senk. Måtte gå opp Palani road etter ca. 15 km, den eneste bratte motbakken. De siste 26 km av løpet går frem og tilbake på Queen K motorveien, samme vei som syklingen, med en avstikker ned til Natural Energylab. Etter Palani løp/subbet jeg fra drikkestasjon til drikkestasjon. Eneste fokus var å nå neste stasjon uten å gå. Løping på asfalt i lavaørkenen, uten skygge, i 30 grader og bakende sol er tøff kost for en nordboer. Når vi kjørte samme strekket på vei til flyplassen dagen etter kunne jeg ikke forstå at jeg greide å holde det gående i så lang tid. Kudos til meg! De siste 8-10 km kom det noen tynne skyer og jeg følte meg straks litt bedre. Greide å øke farten igjen litt mot slutten og fikk avslutta med noenlunde stil. 10:06 er bra! Litt bittert og ikke komme under 10 timer men jeg var ikke god for bedre i varmen.
Løypa i Hawaii er ikke veldig publikumsvennlig med bare noen få passeringer i sentrum og lange sløyfer utilgjengelig for publikum. Det var uansett veldig motiverende å ha Cecilie med til å heie og ikke minst holde meg på jorda så jeg ikke ble for påvirka av fittnes-freak stemningen i Kona. Nå er jeg kurert for Hawaii kløa for en stund. Tror ikke jeg kommer til å lengte tilbake til sola på Queen K med det aller første, …… men jeg har noe ugjort med den 10 timers grensen …… 🙂
Vi takker Sindre for race reporten og gratulerer på vegne av alle i STriK med resultatet og opplevelsen!
(Alle bilder: finisherpix/ Sindre Sørensen)
